Close

30. september 2011

Hvem er det som forstyrrer mest?

Av alle innvandrere, er muslimene de som forstyrrer  eller vil forstyrre mest. Deres geografiske opprinnelse, deres kultur, deres hudfarge eller språk er ikke saken. Det er som tilhenger av en bestemt religion de vil snakke, handle og leve.

Alle andre innvandrere har en tendens til å kreve de samme rettigheter som etniske nordmenn. Muslimer krever andre rettigheter enn de som nytes av de nordmenn som bygde Norge , først og fremst retten til å gjøre plass til sin religion i det norske samfunnet og ikke bare i det muslimske samfunnet.

Foreninger for svarte, kinesere, thailendere i Norge  forsvarer rettighetene til svarte, kinesiske, thailandske nordmenn, som kan bli utsatt for diskriminering. Homofile og lesbiske foreninger forsvarer  rettigheter til homofile og lesbiske i fare for diskriminering …. Kort sagt, i alle tilfeller, kommer de til å forsvare rettighetene til en gruppe mennesker. Unntatt  muslimene. Disse menneskene krever ideologiske rettigheter,  ikke borger rettighetene til vanlige  mennesker. De aktiverer for en religion som på samme tid er en ideologisk doktrine.

Disse aktivistene har det lettvint i et vestlig samfunn, fordi de vestlige vet hva en religion er, og vet hva en ideologi er, men har ikke kjennskap til denne tingen som samtidig er både religion og ideologi, himmelsk og jordisk på samme tid.

Muslimske militanter søker ikke å integrere  individer, borgere, men å integrere inn en ideologi-religion  i den norske kulturen. De baner veien til islam, bretter den ut, og noen ganger påtvinger den i miljøet, i form av lyder, av forskjellige farger, klær og i luften vi puster. De aktiverer ikke for tilstedeværelse av muslimer, men for tilstedeværelse og progresjon av islam gjennom muslimer.

Hver muslimsk ser seg selv og sin med-troende som et verktøy, et redskap for å tjene utvidelse av islam. Det er det som er så urovekkende i et ettergivende demokrati. Mens moderne menneskelige verdier fra opplysningstiden setter mennesker i sentrum av bekymringene til menn og kvinner, setter den muslimske verden islam i sentrum av alle bekymringer.

Islam er i seg selv et mål, et ideal, og mennesket er et instrument for å oppnå dette målet. Når en tilslørt kvinne krever å stemme med slør på , krever hun faktisk at islam stemmer. Når en muslim spør om retten til å be på jobben, ber han i virkeligheten om at islam penetrerer inn i arbeidslivet. Når en muslim krever hallal mat på en restaurant, ber den i virkeligheten om at  islam penetrerer norsk mat. Det er en form for merking  eller deling av territorium som viser den islamske identiteten av steder av territoriene, iallfall delvis….

I første omgang , er det å overbevise opinionen om at Norge sikkert er et kristent land, men også muslimsk, og det er ingen problem med det. Selvfølgelig kommer ikke den gjennomsnittlig nordmann til å fordype seg i  sharia av forskjellige juridiske muslimske skoler  for å kontrollere om det finnes et problem eller ikke. Selv våre multikulturelle Mart Michelet og Olav Ulvik gjør ikke det, og hvis de gjør det, holder de det for seg selv.  Ikke  alle har intellektuell ærlighet og motet til Waffa Sultan.

Muslimske militanter er spesialister på manipulasjon av symboler og om-modellering av det offentlige miljøet.De handler ikke ved å  islamisere folk en etter en, men ved å bygge rundt dem et sosialt og fysisk miljø farget med islamsk symbolikk og islamsk kultur. De arbeider for å gjøre dette miljøet mer og mer stappfullt av  islamske symboler og  å “overmale” landskapet med  islamske farger og lyder. En gang druknet i dette miljøet, blir folk oppfattet som muslimer, og i løpet av et par generasjoner, er befolkningen muslimer. Dette er den nye formen for erobring som er fremmet av det muslimske brorskapet.

Jødene plager ingen. Kanskje vekker de misunnelse  med sin rikdom og sine tilbaketrukne liv , men de har ingen ideologiske og religiøse ambisjoner overfor nordmenn. I tillegg,  var de en diaspora i århundrer. Jødene trekker seg alltid tilbake når  samfunnet legger skylden på dem. Muslimer blir mer glupsk når de møter opposisjonen og bruker alle tenkelige våpen  (intellektuelle eller annet). Dette er også grunnen til at Vesten er motvillig til å motsi dem åpent. Muslimer vet ikke at hvis  man erklærer fiendtlighet, vil Vesten gjøre kun en munnfull av dem, både i Vesten og midt i den muslimske verden. I tillegg, tror muslimske ledere  at Vesten har nådd et nivå på humanisme, rasjonalisme og visdom som ikke tillater dem å gjøre en krig eller å angripe de muslimske samfunn som lever i Vesten.

Denne ideen gjør dem trygge, oppmuntrer dem og gjør dem mer aggressive, mer dristige, på grensen til å begå voldelige forbrytelser i fullt dagslys på gaten …